AV M. GOLD

Denne artikkelen er hentet fra bladet Vegetarnytt. Innholdet gjenspeiler forfatterens egne synspunkter, og er ikke nødvendigvis representativt for Norsk Vegetarforening. 

Det er en kjennsgjerning at en tilnærming mot universell vegetarisme er et nødvendig steg om man skal klare å brødfø den raskt voksende menneskeheten. Likevel kommer det nå faretruende signaler om at utviklingslandene er i ferd med å ta etter de rikere deler av verdens eksempel ved å øke kjøttforbruket.

Globalt sett har kjøttproduksjonen firedoblet seg fra 44 millioner tonn i 1950 til 195 millioner tonn i 1996. Selv om mesteparten gikk til rike land som vårt eget, kan man også spore en sterk trend mot et økende kjøttforbruk i fattigere land. Spesielt gjelder dette land med store befolkningsmasser som Kina og India. Særlig i Kina har forbruket av svin steget astronomisk det siste tiåret. Man har nå kommet til det punkt hvor den kinesiske befolkningen konsumerer mer svinekjøtt pr. person enn i det kjøttfikserte Nord-Amerika. Samtidig øker Kinas produksjon av fjærkre mer pr. år enn Storbrittanias samlede, årlige produksjon (730 millioner fugler ble slaktet i Storbrittania i 1997). En tilsvarende vekst i kjøttindustrien finner også sted i India. Til tross for at India fortsatt innehar verdens største vegetariske befolkning, er de nå også Asias største kjøtteksporterende land.

Om Kina, India og andre land i utviklingsfasen fortsetter å kreve drastiske økninger i kjøttproduksjonen, er verden uten tvil på vei mot et matforsyningsproblem av faretruende dimensjoner. Det er rett og slett ikke mulig for verdens kornavling å fortsette å ekspandere på et nivå som er tilstrekkelig for å møte både den raskt voksende menneskehetens behov, samt en eksplosjon i antallet husdyr.

Flere husdyr vil ikke, slik mange tror, øke mengden av tilgjengelig næring for menneskene. Tvert om konkurrerer de om ressursene. Det behøves ca 4 kg korn for å produsere 1 kg svinekjøtt og 3 kg korn for hvert kilo egg som produseres.

Som det viser seg hver gang en internasjonal matfordelingskrise inntreffer, er det korn som er den livgivende føden, ikke kjøtt eller melkeprodukter. Å utvinne næring fra dyr er en lite effektiv måte å omdanne planteføde som er relativt rimelig, og som finnes i store mengder, til noe som for størsteparten av verdens befolkning er å betrakte som et mer eller mindre luksuriøst alternativ.

Allerede har denne veksten i kjøttproduksjonen begynt å gjøre innhogg i verdens kornhøst. For eksempel har Kinas økende konsum av svin og andre kjøttsorter vært med på å snu landet fra å være en eksportør av 8 millioner tonn korn i 1993, til å bli en netto importør av 16 millioner tonn i 1995. Kina blir fulgt av mange andre land i utviklingsfasen som heller ikke lenger er selvforsynt med korn. Blant dem er India, Indonesia, Iran, Pakistan, Nigeria, Etiopia, Mexico og Egypt.

Desto mer verden gjør seg avhengig av kjøtt, jo større blir presset på den internasjonale kornhøsten. En ond sirkel blir således etablert: Det blir knapt med korn, og prisene vil stige. De fattigste landene har ikke råd til å konkurrere i markedet. Når mindre mat er tilgjengelig, vil mer feilernæring følge. Noen ganger vil dette mønsteret bli kombinert med bisarre strategier for å skaffe til veie kapital, selv av land som står foran spesielt dårlige underskudd. Disse strategiene innebærer å selge de utilstrekkelige kornmengdene de innehar til rike land for bruk som dyrefôr. Dette var tilfellet da den etiopiske regjeringen solgte avlinger til Storbritannia i 1984, samtidig som landet var herjet som verst av hungersnød. Det samme gjentok seg i fjor da Nord-Korea, tross i landets desperate matmangel, solgte 1000 tonn mais, som endte som fôr for fjærkreindustrien i Japan. På en mindre dramatisk skala blir likeledes tusener av hektar jord i den tredje verden brukt utelukkende for å produsere dyrefôr for rikere and.

Dette århundrets historie har med tydelighet vist hvordan kjøttspising ofte fremstår som et potent symbol på økonomisk fremskritt. Følgelig, til tross for manglende matressurser, er det nå en veletablert trend at mindre velstående land følger de vestlige lands eksempel ved å øke sin avhengighet av husdyrhold. Indias velferdsminister, Maneka Gandhi, uttrykte nylig pessimistisk at den gjennomgående trenden i hennes land er "å måle fremskritt i steget fra vegetarisme til ikke-vegetarisme." Det er en utvikling som bringer gode utsikter for kjøttindustrien i land som vårt eget, ved at den åpner for økt profitt gjennom salg av utstyr for intensivert husdyrdrift, spesielle næringsmidler, medisiner, maskiner, høy-produktive genetiske raser, konsulentvirksomhet og så videre. Men sett som en strategi for å brødfø menneskeheten, er denne tenkemåten bortimot katastrofal.

En av det neste århundres store utfordringer er å ta opp en mer fornuftig næringspolitikk på verdensbasis. En slik ny politikk må innebære en drastisk reduksjon av vår avhengighet av husdyr. Som The World Cancer Research Fund's nye rapport om forholdet mellom kosthold og kreft indikerer, er dette den eneste måten vi på samme tid kan mette flere mennesker, forbedre menneskehetens helse og beskytte jordens fruktbarhet. Som rapporten sier: "Metoder for intens lanbruksdrift med opphav i Europa og USA, blir nå også brukt i andre deler av verden, og har ledet til en ugjenkallelig degradering av store mengder landbruksjord. Mye av denne intensive land-driften har vært rettet mot husdyravl og for å dyrke korn beregnet til dyrefôr. En mer hensiktsmessig økologisk og næringsmessig bruk av jorden vil innebære en større grad av plantebasert matproduksjon rettet mot direkte menneskelig konsum."

Likte du denne artikkelen fra Vegetarnytt nr. 9? Vi kan by på flere spennende artikler om miljøvern og økologi fra bladet, som fås ved å tegne medlemskap i Norsk Vegetarforening eller abonnement.

Vegetarnytt:
Dyrevern | Miljøvern | Etikk | Helse | Vegan | Mat | Produkter | Barn | Mer...  
Om bladet | Siste utgave | Eldre numre | Medlemskap | Abonnement